Nøkkelpersonell

Noen blomstrer der andre går under

Som arbeidsrettsadvokat, med mye erfaring fra oppsigelsessaker, er det min erfaring (ikke overraskende) at også i Norge er arbeidslivet kompetitivt med spisse albuer mellom folk som motiveres av muligheter for forfremmelser, bonusutbetalinger osv. I nedbemanningsprosesser er det påfallende mange av de som blir bedt om å gå som opplever at de har vært holdt utenfor “det gode selskap” på jobb, og som typisk på grunn av familiesituasjonen ikke har hatt mulighet til å jobbe sene kvelder og helger.

I nedbemanningssaker er det kompetanse, ansiennitet og sosiale forhold som er de anerkjente kriteriene for å velge ut hvem som må gå. Det er ved å følge slike kriterier at man får saklige oppsigelser. At man er innenfor maktsirkelen er selvfølgelig et utenforliggende og usaklig hensyn.

Å bevise at det er de som sjefen liker best og de som jobber mest som får beholde jobbene er imidlertid langt fra enkelt. Disse personene defineres som nøkkelpersonell, gjerne på grunn av høy formell kompetanse. Dette kan backes opp med gode resultater (som selvfølgelig er viktig for bedriften), at man er sentral i viktige prosjekter osv (som de i maktsirkelen gjerne er). Arbeidslivet skal være inkluderende. Det skal være plass til alle, også i livsfaser hvor arbeidet ikke kan prioriteres like mye som ellers. Jeg merker en klar tendens til det motsatte. Vi har fått litt amerikanske tilstander i det norske arbeidslivet.

Artikkelen som inspirerte meg til å skrive dette lille blogginnlegget kan leses her

Har du en sak?

Vi tilbyr en gratis og uforpliktende vurdering av din sak.

Ring oss
Send en e-post